En tung uke

Uke 21 i år 2007 har tiltross for et veldig positivt ukenummer, ikke vært en kjekk uke for undertegnede.

Vandelay Industries røk på et nytt 0-1-tap i DT-cupen, til tross for at laget var bedre i det meste i Latvia. Men å være bedre enn motstanderen betyr ikke alltid at man vil vinne kampen, og det ble enda tydeligere litt senere på onsdagen da Champions League finalen gikk av stabelen.

Liverpool spilte en meget god kamp mot et meget godt lag. AC Milan spilte til tider ut Manchester United i semifinalen, og jeg forventet meg en meget tøff kamp mot det italienske mesterlaget. Derfor var det en gledelig overraskelse å se første omgangen i Aten. Liverpool var det dominerende laget, og det var også Liverpool som skapte de største sjansene. Brasilianeren Kaka viste prov på sin fantastiske teknikk enkelte ganger, men Javier Mascherano stoppet effektivt de aller fleste forsøkene Milan gjorde for å få Kaka inn i kampen.

Da det var 40 sekunder igjen av kampen, fikk Milan et noe unødvendig og kanskje litt billig frispark på 19 meter. Da visste jeg at det kom til å bli mål. Jeg visste at Pirlos frispark på en eller annen måte ville finne veien til nettmaskene. Sannsynligvis akkurat i det klokka passerte 45 minutter.

Nå trengte jeg ikke vente til klokken passerte 45 minutter. Pirlo skjøt ballen i skulderen til Filippo Inzaghi, og ballen forandret retning og havnet i målet bak Jose Reina med fortsatt 12 sekunder igjen til 45 minutter.

I andre omgang begynte Liverpool meget bra, og da Harry Kewell kom inn med en halvtime igjen å spille, var jeg helt sikker på at Liverpool ville klare å score i denne kampen. Samtidig så jeg ikke hvordan AC Milan skulle være i stand til det samme. De spilte defensivt og uten å ta noen som helst sjanser framover. De var rett og slett veldig skuffende. Jeg hadde forventet mye mer av dem.

Så derfor var det nærmest utrolig å se Kaka få lov til å spille fram Inzaghi. Hvor var Mascherano? Dessverre satt Mascherano på benken etter at Liverpool hadde satt inn Peter Crouch i et forsøk på å legge mer press på det vaklevorne forsvaret til Milan.
Alene med Reina ble Inzaghi presset ut på høyresiden, men han klarte allikevel å skvise ballen under Reina og inn mellom målstengene. Game, set and match.

Med bare 10 minutter igjen var det utenkelig at Liverpool skulle komme tilbake, men Liverpool flyttet opp laget og maktet å få en redusering minuttet før slutt. Dirk Kuyt scoret målet på en fin heading etter at Daniel Agger hadde forlenget et innlegg fra venstresiden.

Etter tapet er det bare å konstantere at Liverpool gjorde en god kamp, men at det denne gangen var Milan som hadde fru Fortuna på sin side. At det i tillegg er lett for meg som Liverpoolfan å tro at Milan også hadde herr Herbert Fandel fra Tyskland på sin side, gjør det enda litt bitrere.
Det var forferdelig irriterende å se Milanspillere slippe unna med forseelser som Liverpoolspillere måte bøte for. Da Gattuso meiet ned Harry Kewell på Liverpools venstre side bare minutter etter at Kewell hadde kommet inn som innbytter, uten at herr Fandel en gang leet et øyenbryn, ble det helt klart at dette ikke var Liverpools dag. Gattuso hadde gult kort fra før, og hadde dommeren gjort som han burde, og dømt frispark i favør av Kewell, hadde herr Fandel ikke hatt noe annet valg enn å trekke opp det røde kortet. Den tyske dommeren turte ikke vise ut Gattuso, og lot derfor det hele passere. Feiging.

Da han på slutten av kampen la til minimum tre minutters tilleggstid, for deretter å blåse av kampen 30 sekunder før tilleggstiden var ute, og det etter at Milan kastet bort 40 sekunder av denne tilleggstiden på et innbytte like før slutt, var all tvil borte. Liverpool har aldri vunnet med Herbert Fandel som dommer, mens AC Milan har aldri tapt med ham som kampleder. Tilfeldig, I think not..

Men Liverpoolfansen gjorde i allefall ikke skam på klubben. De sto igjen og hyllet både sitt eget lag og de nye mesterne Milan etter kampslutt. Noe som nok mange Milanspillere fant en smule underlig.

You'll never walk alone,
bsd121