Anarchy in Åmot?

Min musikksmak er ganske mainstream i grunnen. Gitarbasert rock representert ved blant annet herrer som Bryan Adams og Bruce Springsteen er det jeg har likt best og fortsatt liker best.
Alternativ musikk, eller musikk som trekker mot det ekstreme i en eller annen retning har aldri vært særlig hyppig spilt på mine musikkanlegg.

Derfor var det med en hvis skepsis at jeg tok i mot enda et gratis leseeksemplar fra min far. "Anarchy in Åmot" skrevet av Sturle Brustad, handlet om et pønkband i ei lita norsk bygd på 70-tallet. Det var ikke ei krimbok, og var heller ikke skrevet av en kjent forfatter. Altså oppfylte den ingen av kravene jeg normalt stiller til ei bok.

Men gratis bøker er gratis bøker, og etter å ha lest 5-6 Mankellbøker + en som handlet om jordens undergang, så var det kanskje på tide med litt avveksling.

Åmot ligger i Buskerud, ikke langt fra Vikersund, og der snakker de innfødte en slags rar blanding av nynorsk og bokmål, og selvsagt har forfatteren valgt å skrive boka si på denne dialekten. Å skrive dialekt er kjekt når du bruker mobilen, men funker det i ei bok på over 500 sider?

Etter et par innkjøringsproblemer, gjør det faktisk det. Boka er faktisk både velskrevet, morsom, lærerik og en aldri så liten smule til ettertanke også.
Når jeg sier lærerik så går det mest av alt på musikkhistorie. Musikk a la Sex Pistols har aldri stått særlig høyt i kurs hos meg, så all den informasjon og musikkhistorie bokas hovedperson og jeg-person Hans Petter Aastorp graver frem om de forskjellige bandene, det er nyheter for meg også.

At Åmot ikke akkurat er verdens navle, trenger man ikke bo i Åmot for å skjønne, og at du har lyst til å gjøre et aldri så lite opprør når du går i 9.klasse er vel noe de fleste kan kjenne seg igjen i. Hans Petter er en av de flinke i klassen, og i tillegg en habil sjakkspiller, at det er han som skal starte et pønkeband er kanskje derfor ikke det mest åpenbare. Men kompisen Perry åpner dørene for ham, og musikken til Sex Pistols treffer ham midt i magen.

I ei bygd hvor ordføreren heter Roger Hvitaker, og favorittartisten til de fleste voksne heter Roger Whitaker, er ikke pønkemusikk særlig kjent, og HP innser at han må oppdatere platesamlinga si.

Konfirmasjonspengene blir brukt til å kjøpe en brukt Rickenbacker, og sammen med Perry inviterer han til audition for å starte et band. At ikke hvem som helst kan være med i et pønkeband er jo klart, men til slutt får Bønna og n'Deniro være med.

Guttene må lære å spille fra bånn av, men etterhvert begynner de å bli bedre musikere og skriver også sine egne tekster og melodier. Samtidig som bandet utvikler seg, skjer det også ting i Åmot, på skolen og privat som gjør at bandet får vind under vingene.

Boka gir oss et ganske godt innblikk i hvordan det var å være ung i 70-årene, og hvordan livet i et band kan være. Samtidig viser den også hvordan ungdom og voksne kommuniserer på helt forskjellige nivåer, og hvilken utrolig makt media og det trykte ord kan ha på virkelighetsoppfattelsen til alle uansett alder.

Ei bok på over 500 sider kan ofte bli litt i lengste laget, men det ble liksom aldri det store problemet med "Anarchy in Åmot". Du får raskt sympatier for jeg-personen HP, og han er såpass flink til å fortelle det som skjer rundt ham at du har lyst til å lese videre.
Alt i alt var det hyggelig, grei og interessant lesning, til tross for at tragedien aldri er langt unna. Boka har også fått en del meget gode kritikker i mange aviser, blant annet en 6'er i VG.

Men når det er sagt, så skal det bli greit å lese ei Wallander-bok igjen også. Romaner er kjekke, men krimbøker er nå en gang krimbøker.

You'll never walk alone,
bsd121