Et lite notat til meg selv

Det må innrømmes at denne bloggen nok ikke har tatt av helt kommersielt sett. Faktum er nok heller at det knapt er andre enn meg som leser dette. Når jeg sier knapt, så tar jeg nok kanskje litt i, men man har jo et selvbilde å ta vare på.

Drømmen om ære og berømmelse var neppe det som drev meg til å starte denne bloggen, men et eller annet sted langt bak i hjernebarken finnes det nok en litt syk drøm om en gang å få lov til å være gjest hos Skavlan, og fortelle hvordan det hele startet.

Andy Warhol var en merkelig kunstner, men hans lille tese om at alle mennesker en gang vil kunne få oppleve sine "fifteen minutes of fame", er noe mange av oss klamrer oss til.

Jeg skulle gjerne vite om jeg har hatt mine 15 minutter, eller om jeg fortsatt har noe å se fram til. Jeg var en gang publikum på et Egil Svartdal-program på TV2, men selv om man kunne skimte meg bak Bjørn Eidsvåg og Turid Birkeland, så vil jeg bli sur hvis jeg brukte opp minuttene mine der.

Det store og vanskelige spørsmålet er og blir; Hvordan? Bloggen min har til nå kun fungert som en slags avansert form for personlig dagbok, men bare enda vanskeligere å finne.
Jeg forsøkte å google meg selv tidligere i dag, og resultatet var ganske nedslående. Denne bloggen var ikke blant treffene i det hele tatt, men man kunne jo finne ut at jeg har gjort det både godt og dårlig på Aftenpostens tabellkonkurranse, og at jeg en gang i tiden deltok aktivt på KopForum på liverpool.no.

Hva bruker folk Internett til egentlig? Er det i det hele tatt noen som leser blogger? Jeg må innrømme at jeg vanskelig for å se at folk gidder. Nyheter, musikk, filmer, fotball og spill er vel det folk flest bruker dette mediet til. Og porno, selvsagt.

Kanskje jeg skulle legge ut noen pornobilder? Nei, bildet av Anna Nicole Smith i forrige post er nok mer enn frekt nok for meg. Å slenge inn halvnakne senoritas her og der på bloggen hadde blitt litt i flaueste laget, og tenk om mor mi plutselig kom over siden? Huff og huff.

Jeg får nok holde meg til litt småteite rablerier, og være fornøyd hvis jeg gidder å lese dem selv.
Å få Se og Hør-journalister liggende i buskene utenfor soverommet er neppe noe å trakte etter, og Først og Sist begynner jo å bli ganske kjedelig etterhvert.

De aller fleste av oss bloggere må nok innse at sjansene for å bli kjente på grunn av bloggingen vår, er bare marginalt større enn sjansen for å bli kjendis etter å ha deltatt i et reality-program på TV3.

You'll never walk alone,
 bsd121