Seier nummer 100 for Vandelay

At Vandelay Industries vant mot Killer Kings var ventet, men at Killer Kings skulle score var derimot overraskende.
Seieren lørdag ettermiddag var Vandelay Industries seier nummer 100 i historien. Samtidig var det også den 50. seieren i ligaen (laget har 42 seiere i treningskamper og 8 seiere i cupen). Men jubileumet ble litt annerledes enn det jeg kanskje hadde forventet.

Jeg hadde forventet en enkel 4 målsseier, og valgte derfor å be spillerne om å ta det en smule med ro, for ikke å kaste bort unødvendig energi på en kamp vi kom til å vinne uansett. Å unngå nye skader var også viktig.

Derfor gikk det nok en smule hett for seg i Vandelaygarderoben da spillerne gikk til pause med resultatet 1-1 lysende mot dem på den noe spartanske lystavla Killer Kings Arena.
Joel Lintunen hadde sørget for en oppskriftsmessig ledelse allerede i det femte minuttet, men Niklas Øhrlius sjokkerte stadion da han headet inn 1-1 etter 25 minutter.

I andre omgang var det derimot aldri noen tvil om hvor seieren ville havne, og kjappe mål av Hampus Gustavsson, Jürgen Hand og Rune Nilsen sørget for at spillerne kunne gå lettere til sinns til garderoben etter at dommeren hadde blåst av for fullt tid.

Til onsdag reiser Vandelay Industries til Sør-Afrika for å spille DT-cup mot RedBulls United FC, et lag som skal være flere hakk bedre enn oss. Da blir det nok å satse alt på kontringer, og håpe på et positivt resultat.

You'll never walk alone,
bsd121

En tung uke

Uke 21 i år 2007 har tiltross for et veldig positivt ukenummer, ikke vært en kjekk uke for undertegnede.

Vandelay Industries røk på et nytt 0-1-tap i DT-cupen, til tross for at laget var bedre i det meste i Latvia. Men å være bedre enn motstanderen betyr ikke alltid at man vil vinne kampen, og det ble enda tydeligere litt senere på onsdagen da Champions League finalen gikk av stabelen.

Liverpool spilte en meget god kamp mot et meget godt lag. AC Milan spilte til tider ut Manchester United i semifinalen, og jeg forventet meg en meget tøff kamp mot det italienske mesterlaget. Derfor var det en gledelig overraskelse å se første omgangen i Aten. Liverpool var det dominerende laget, og det var også Liverpool som skapte de største sjansene. Brasilianeren Kaka viste prov på sin fantastiske teknikk enkelte ganger, men Javier Mascherano stoppet effektivt de aller fleste forsøkene Milan gjorde for å få Kaka inn i kampen.

Da det var 40 sekunder igjen av kampen, fikk Milan et noe unødvendig og kanskje litt billig frispark på 19 meter. Da visste jeg at det kom til å bli mål. Jeg visste at Pirlos frispark på en eller annen måte ville finne veien til nettmaskene. Sannsynligvis akkurat i det klokka passerte 45 minutter.

Nå trengte jeg ikke vente til klokken passerte 45 minutter. Pirlo skjøt ballen i skulderen til Filippo Inzaghi, og ballen forandret retning og havnet i målet bak Jose Reina med fortsatt 12 sekunder igjen til 45 minutter.

I andre omgang begynte Liverpool meget bra, og da Harry Kewell kom inn med en halvtime igjen å spille, var jeg helt sikker på at Liverpool ville klare å score i denne kampen. Samtidig så jeg ikke hvordan AC Milan skulle være i stand til det samme. De spilte defensivt og uten å ta noen som helst sjanser framover. De var rett og slett veldig skuffende. Jeg hadde forventet mye mer av dem.

Så derfor var det nærmest utrolig å se Kaka få lov til å spille fram Inzaghi. Hvor var Mascherano? Dessverre satt Mascherano på benken etter at Liverpool hadde satt inn Peter Crouch i et forsøk på å legge mer press på det vaklevorne forsvaret til Milan.
Alene med Reina ble Inzaghi presset ut på høyresiden, men han klarte allikevel å skvise ballen under Reina og inn mellom målstengene. Game, set and match.

Med bare 10 minutter igjen var det utenkelig at Liverpool skulle komme tilbake, men Liverpool flyttet opp laget og maktet å få en redusering minuttet før slutt. Dirk Kuyt scoret målet på en fin heading etter at Daniel Agger hadde forlenget et innlegg fra venstresiden.

Etter tapet er det bare å konstantere at Liverpool gjorde en god kamp, men at det denne gangen var Milan som hadde fru Fortuna på sin side. At det i tillegg er lett for meg som Liverpoolfan å tro at Milan også hadde herr Herbert Fandel fra Tyskland på sin side, gjør det enda litt bitrere.
Det var forferdelig irriterende å se Milanspillere slippe unna med forseelser som Liverpoolspillere måte bøte for. Da Gattuso meiet ned Harry Kewell på Liverpools venstre side bare minutter etter at Kewell hadde kommet inn som innbytter, uten at herr Fandel en gang leet et øyenbryn, ble det helt klart at dette ikke var Liverpools dag. Gattuso hadde gult kort fra før, og hadde dommeren gjort som han burde, og dømt frispark i favør av Kewell, hadde herr Fandel ikke hatt noe annet valg enn å trekke opp det røde kortet. Den tyske dommeren turte ikke vise ut Gattuso, og lot derfor det hele passere. Feiging.

Da han på slutten av kampen la til minimum tre minutters tilleggstid, for deretter å blåse av kampen 30 sekunder før tilleggstiden var ute, og det etter at Milan kastet bort 40 sekunder av denne tilleggstiden på et innbytte like før slutt, var all tvil borte. Liverpool har aldri vunnet med Herbert Fandel som dommer, mens AC Milan har aldri tapt med ham som kampleder. Tilfeldig, I think not..

Men Liverpoolfansen gjorde i allefall ikke skam på klubben. De sto igjen og hyllet både sitt eget lag og de nye mesterne Milan etter kampslutt. Noe som nok mange Milanspillere fant en smule underlig.

You'll never walk alone,
bsd121

Champions League finalen

Så er denstore dagen kommet og det er knappe 6 timer igjen til årets begivenhet går av stabelen i Aten. Liverpoolfans fra heleverden har strømmet til dn greske hovedstaden og farget den rød. Faktisk har det kommet så mange at grekerne ikke ser seg i stand til å ta i mot så mange flere, og derfor sett seg nødt til å stenge flyplassene nær Aten for flere fly.
Så mange fly er blitt chartret for å bringe Liverpoolsupportere til Aten at flyplassene rett og slett ikke har plass til flere, verken på bakken eller i lufta.
En smule surt for de mange hundre, kanskje tusen som har billett, men som ikke lenger har mulighet til å komme seg til Aten.

Liverpools lagoppstilling er fortsatt ukjent, og selv om jeg føler meg sikker på ganske mange av plassene, så ser jeg ikke bort i fra at Rafael Benitez kommer til å overraske en del når han ikveld offentliggjør laget for spillere, supportere og presse.

Personlig tror jeg han stiller med disse elleve: Reina; Finnan, Agger, Carragher, Riise; Gerrard, Mascherano, Alonso, Zenden; Kuyt, Crouch.

De fem bakerste er jeg rimelig sikre på, men jeg ser ikke bort fra at Jermain Pennant kan komme inn for Mascherano eller Alonso. Da vil i så fall Pennant ligge ute til høyre, mens Steven Gerrard vil trekke inn i midten. I tillegg er det fullt ut mulig at Harry Kewell tar plassen til Zenden ute på venstrekanten. På topp har Craig Bellamy en fair sjanse til å starte, men formen hans hr ikke vært god i det siste, og det tror jeg gjør at Benitez vil velge Kuyt og Crouch.

Hvem Milan stiller med er ikke så farlig, laget deres er meget godt uansett, og det kommer til å bli en fryktelig spennende kamp.
Det eneste som irriterer meg litt med Milan er at de egentlig ikke burde fått spille finalen i det hele tatt. Laget ble tatt for juks og bestikkelser i fjor sommer, og ble dømt til å starte med 8 minuspoeng i Serie A, samt at de ble utestengt fra alle Europacupene.
Dessverre er det ofte slik at straffene innen sportens verden sjelden blir så strenge som de burde, og etter den obligatoriske ankesaken så ble selvfølgelig den originale straffen omgjort og formildet.

Dette er en meget betenkelig utvikling, og viser at klubbene har for mye makt. Alle visste at de strenge, men sannsynligvis rettferdige dommene etter den italienske fotballskandalen, ville bli omgjort etter en anke, og at de store klubbene ville slippe billig unna. 
Hovedskurken Juventus er alle rede så godt som klar for Serie A igjen, og da er alt tilbake ved det normale. 

Hvordan de italienske klubbene vil oppføre seg framover blir spennende å se, men det er skremmende å tenke på hvordan disse klubbene har dominert både italiensk og europeisk fotball de siste årene, og samtidig vite at de har drevet på med svært omfattende juks med spilleroverganger, dommere og kampfiksing.

For håpentligvis har de lært, og hvis de ikke har det så får vi håpe at de blir tatt raskt og dømt enda hardere. Uten ankemulighet.

Men jeg tror det ikke før jeg ser det.

You'll never walk alone,
bsd121

Champions League

I morgen er det tid for årets store fotballbegivenhet. Det er også den siste skikkelige fotballkampen på tv inntil Premier League starter opp igjen i august.
Selvsagt er det et par interessante kamper i mellomtiden også, men det er nå en gang slik at det ikke kan garanteres at sesongoppkjøringskampene til Liverpool blir vist på tv.

Liverpool har vunnet den gjeveste europacupen 5 ganger tidligere, senest i 2005. I morgen har de dermed sjansen til å ta sin sjette seier, noe som vil være en fantastisk bragd av et lag som ikke har vunnet den hjemlige ligaen siden 1990.
Da Liverpool vant i 2005, satset man så mye på Champions League at man kun ble nummer 5 i Premier League, og måtte få spesialtillatels for å få være med det påfølgende året som tittelforsvarer.

Laget den gangen var godt, men manglet nok en del både på rutine og kvalitet. De 11 beste spillerne holdt et ganske godt nivå, mens det var heller variabelt blant de nest beste. Derfor er nok den største forskjellen på Liverpool anno 2005 og 2007 at vi har flere og bedre spillere i alle posisjoner.
Borte er de "tidsinnstilte bombene" Djimi Traore, Igor Biscan, Salif Diao, Vladimir Smicer og Milan Baros, og derfor er jeg også rimelig sikker på at Milan aldri vil få en tidlig 3-0-ledelse.

Kampen i morgen vil nok bli mye tettere, og sjansene for en målfest er små. Derimot vil det ikke forundre meg om det kan gå mot ekstraomganger og straffesparkkonkurranse igjen.

Milan har en utrolig sterk stall med kvalitetsspillere over hele banen, og de viste mot Manchester United at de kan spille fotball. Måten de ufarliggjorde spillere som Ronaldo, Giggs og Rooney på, viste at de hadde gjort leksa si.
Klarer de å ta bort Gerrard, Alonso og Kuyt på samme måte, så kan Liverpool få en tøff oppgave onsdag kveld.
Samtidig så er Rafael Benitez også en som er flink til å gjøre hjemmeleksene sine, og han har nok en plan for å hindre at nettopp det skal skje. Samtidig er det viktig at han klarer å stoppe både Kaka og Gattuso fra å få dominere for mye på midten.

Uansett satser jeg på at pokalen blir med Liverpool hjem til England igjen, og at ikke hjertet stopper så altfor lenge om gangen mellom klokken 20.45 og 24.00 i morgen

You'll never walk alone,
bsd121

Storseier mot Mumbas

Festivus Arena er ikke bortskjemt med mange mål, og stemningen var derfor meget høy blant de 35 392 frammøtte da Vandelay Industries nedsablet nedrykkskandidat Mumbas lørdag ettermiddag.
Industries ga seg ikke før det sto 6-0 på den store lystavla i svingen på stadionen, og befestet med det førsteplassen i avdelingen.

Andreas Gottby har kjempet seg inn på laget igjen etter en heller svak periode, og benyttet anledningen til å score 4 mål. Bare Max Wiltsching har klart noe lignende før ham, men det begynner nå å bli fryktelig lenge siden (at Max nå sliter med å få spilletid på reservelaget sier også sitt).

De to andre målene ble besørget av forsvarspillerne Sofus Loebekke og Ola Michelsen. Dessverre for Loebekke ble gleden over målet kortvarig, da han bare 15 minutter senere måtte byttes ut med en lei skade. Sofus er ventet å være tilbake om 1-2 uker.

Kampen ble i realiteten avgjort da Andreas Gottby scoret sitt andre mål for dagen i det 16. minutt. Etter det hadde Vandelay full kontroll, og skapte flere store sjanser utenå score.
Faktisk scoret ikke Vandelay sitt tredje mål før det 76. minutt, men inntil da hadde Mumbas knapt vært over midtstreken.

Dagens mann på Festivus Arena var uten tvil Andreas Gottby med sine 4 mål, men i forsvaret ruvet som vanlig Ola Michelsen og var vel sett under ett den beste spilleren utpå der.

Nå blir det spennende å se om reservelaget klarer å følge opp i DT-cup til uka. Hjemmetapet mot engelske Island Rovers United var både skuffende og overraskende, og nå må Vandelay reise til Latvia for å vinne mot Mazsalacas Brieži som også leder gruppa. Det kan vise seg å bli en tøff oppgave.

You'll never walk alone,
bsd121

Tabellservice

Det har kanskje vært litt vanskelig å følge med på Vandelay Industries bedrifter bare ved å lese denne bloggen. Derfor har jeg bestemt meg for å prøve å legge ut tabellen og kampene i avd.346 hver uke.

Det skulle kjapt vise seg å bli vanskeligere enn først antatt, og jeg har derfor måttet forandre litt på utseende til siden. Jeg er nemlig ikke verdens smarteste når det kommer til bruk av HTML-koder og den slags uforståelig snikksnakk.

Så se opp for flere forandringer framover.

You'll never walk alone,
bsd121

Anarchy in Åmot?

Min musikksmak er ganske mainstream i grunnen. Gitarbasert rock representert ved blant annet herrer som Bryan Adams og Bruce Springsteen er det jeg har likt best og fortsatt liker best.
Alternativ musikk, eller musikk som trekker mot det ekstreme i en eller annen retning har aldri vært særlig hyppig spilt på mine musikkanlegg.

Derfor var det med en hvis skepsis at jeg tok i mot enda et gratis leseeksemplar fra min far. "Anarchy in Åmot" skrevet av Sturle Brustad, handlet om et pønkband i ei lita norsk bygd på 70-tallet. Det var ikke ei krimbok, og var heller ikke skrevet av en kjent forfatter. Altså oppfylte den ingen av kravene jeg normalt stiller til ei bok.

Men gratis bøker er gratis bøker, og etter å ha lest 5-6 Mankellbøker + en som handlet om jordens undergang, så var det kanskje på tide med litt avveksling.

Åmot ligger i Buskerud, ikke langt fra Vikersund, og der snakker de innfødte en slags rar blanding av nynorsk og bokmål, og selvsagt har forfatteren valgt å skrive boka si på denne dialekten. Å skrive dialekt er kjekt når du bruker mobilen, men funker det i ei bok på over 500 sider?

Etter et par innkjøringsproblemer, gjør det faktisk det. Boka er faktisk både velskrevet, morsom, lærerik og en aldri så liten smule til ettertanke også.
Når jeg sier lærerik så går det mest av alt på musikkhistorie. Musikk a la Sex Pistols har aldri stått særlig høyt i kurs hos meg, så all den informasjon og musikkhistorie bokas hovedperson og jeg-person Hans Petter Aastorp graver frem om de forskjellige bandene, det er nyheter for meg også.

At Åmot ikke akkurat er verdens navle, trenger man ikke bo i Åmot for å skjønne, og at du har lyst til å gjøre et aldri så lite opprør når du går i 9.klasse er vel noe de fleste kan kjenne seg igjen i. Hans Petter er en av de flinke i klassen, og i tillegg en habil sjakkspiller, at det er han som skal starte et pønkeband er kanskje derfor ikke det mest åpenbare. Men kompisen Perry åpner dørene for ham, og musikken til Sex Pistols treffer ham midt i magen.

I ei bygd hvor ordføreren heter Roger Hvitaker, og favorittartisten til de fleste voksne heter Roger Whitaker, er ikke pønkemusikk særlig kjent, og HP innser at han må oppdatere platesamlinga si.

Konfirmasjonspengene blir brukt til å kjøpe en brukt Rickenbacker, og sammen med Perry inviterer han til audition for å starte et band. At ikke hvem som helst kan være med i et pønkeband er jo klart, men til slutt får Bønna og n'Deniro være med.

Guttene må lære å spille fra bånn av, men etterhvert begynner de å bli bedre musikere og skriver også sine egne tekster og melodier. Samtidig som bandet utvikler seg, skjer det også ting i Åmot, på skolen og privat som gjør at bandet får vind under vingene.

Boka gir oss et ganske godt innblikk i hvordan det var å være ung i 70-årene, og hvordan livet i et band kan være. Samtidig viser den også hvordan ungdom og voksne kommuniserer på helt forskjellige nivåer, og hvilken utrolig makt media og det trykte ord kan ha på virkelighetsoppfattelsen til alle uansett alder.

Ei bok på over 500 sider kan ofte bli litt i lengste laget, men det ble liksom aldri det store problemet med "Anarchy in Åmot". Du får raskt sympatier for jeg-personen HP, og han er såpass flink til å fortelle det som skjer rundt ham at du har lyst til å lese videre.
Alt i alt var det hyggelig, grei og interessant lesning, til tross for at tragedien aldri er langt unna. Boka har også fått en del meget gode kritikker i mange aviser, blant annet en 6'er i VG.

Men når det er sagt, så skal det bli greit å lese ei Wallander-bok igjen også. Romaner er kjekke, men krimbøker er nå en gang krimbøker.

You'll never walk alone,
bsd121

Vandelay Industries inntok tabelltoppen

Det er ikke ofte Vandelay Industries har ligget øverst på tabellen i avd. 346, og de gangene det har hendt har det som oftest vært etter første eller andre serierunde. At laget nå topper tabellen etter halvspilt serie er derfor et tydelig tegn  på at laget er i ferd med å ta steget til å bli et reelt topplag.

Som vanlig var det forsvarsspillerne som tok ansvar, og alle tre målene ble besørget av midtstoppere. Sofus Loebekke scoret det første, og de to neste ble satt inn av lagets store stjerne, Ola Michelsen.

Å slå Mumbas 3-0 borte er nok ingen stor prestasjon, og seieren burde nok strengt tatt vært større for at jeg skulle vært kjempefornøyd. Neste uke møter vi Mumbas igjen, og da håper jeg at flere av spillerne, og da kanskje spesielt spissene vil bidra med flere mål.

Grunnen til at Vandelay Industries gikk til topps allerede nå, er at det tidligere lederlaget Løvegutta gikk på en aldri så liten blemme borte mot Liverpool Fotballklub. 2-2 mot et lag hvor manageren bare sjelden er innom, er ikke godt nok, og jeg er sikker på at Løveguttas manager er en smule grinete nå.

Nå som Industries endelig har klart å klatre til topps på tabellen, har jeg ingen planer om å la andre ta den fra meg. Vi er på toppen for å bli, og selv om vi enda ikke har planer om å rykke opp, så hadde det vært kjekt med en fin pokal i kabinettet.
Direkte opprykk er nok allerede utelukket, så i tilfelle går det mot kvalifiseringskamper, og da stiller jeg nok med reservelaget mitt.
Ingen vits i å rykke opp i femte før vi er gode nok til å kjempe om en plass midt på tabellen.

You'll never walk alone,
bsd121

Den perfekte oppladning

Om 12 dager spilles sesongens viktigste kamp i Aten. Champions League finalen mellom AC Milan og Liverpool kommer til å bli en påkjenning uten like,  men like fullt en kamp som må sees.

Å slå ut Chelsea i semifinalen var stort, og det at Manchester United ble slått ut i den andre semifinalen var også en højdare.

Derfor var det ekstra kjekt å se dette klippet som viser Chelsea-supporteren (og min favorittartist) Bryan Adams holde konsert i Manchester.
Under konsertene pleier Adams å trekke opp en jente som skal synge sammen med ham på "When you're gone" og da han gjorde dette i Manchester i går, trakk han opp ei Liverpooljente.

Herlig å se en ekte scouser-jente erte på seg hele Manchesterpublikummet med å rope "Athens here we come!!" 

At jenta ikke kan synge for fem flate øre, betyr ingenting i denne sammenhengen!

Når den store dagen kommer så skal vi vinne!!

You'll never walk alone,
bsd121

Seier i DT-cup

Møtet med svenske 84:ers på Festivus Stadion i DT-cupens første gruppespillskamp endte med en noe overraskende 2-0 seier til Vandelay Industries.

Resultatet var overraskende ettersom Vandelay valgte å benytte et rent reservelag i denne kampen, og mange av de benyttede spillerne sliter med dårlig form.
Vandelay Industries speidere hadde rapportert tilbake til meg at 84:ers var et sterkt lag med gode spillere i alle ledd. Jeg hadde derfor ikke særlig tro på seier i denne kampen, men undrenes tid er ikke forbi, og det viste seg fort at Industries var fullt på høyde med svenskene.

Målene i ettermiddagens kamp ble besørget av Industries toppscorer gjennom alle tider, Rune "Alarn" Ericsson , og lagkaptein Arne Dagsland.

Til neste uke venter et engelsk lag i neste gruppespillskamp, og forhåpentligvis klarer Industries å gjenta dagens bedrift. I så tilfelle vil laget være klar for A-sluttspillet i DT-cup.

Så til slutt en liten test. Hva sier du nå, KHector?

You'll never walk alone,
bsd121

En ny Rambo?

80-talls filmer er nesten for et eget begrep å regne. Ungdomsfilmer hvor den kvisete, tynne lille karen med store briller plutselig gikk fra å være nerd til å bli populær og fikk den peneste jenta, gjorde nok under for selvfølelsen til til mange unge gutter. I allefall i ca 45 sekunder.

Ellers så var det jo alle de tøffe actionheltene som gjorde sitt inntog. John McClane, Henry "Indiana" Jones, Martin Riggs og The Terminator er actionhelter som for alltid vil bli forbundet med fantastiske heltebragder. Dessverre var det ikke alle som var like heldige i sin søken etter å lage den ultimate actionfilmen, og det er bare å innrømme nå at filmene til Jean Claude van Damme og Steven Seagal ved gjensyn idag framstår som skremmende dårlige.

Men selv om Bruce Willis, Harrison Ford, Mel Gibson og Arnold Schwarzenegger er megastore, så skal det allikevel noe til å slå Sylvester Stallone. Makan til actionhelt skal du lete lenge etter. Bokseren Rocky Balboa holdt det gående i 5 filmer, og har til og med fått sin sjette film i 2006. Men selv om Rocky var tøff, så var han allikevel ikke halvparten så tøff som Vietnamveteranen John Rambo.

Den første Rambo-filmen kom tidlig på 80-tallet og han stadfestet sin utrolige posisjon som verdens tøffeste mann ved hjelp av to enda "tøffere" oppfølgere.
Å egenhendig redde amerikanske krigsfanger fra ikke-eksisterende russiske fangeleire i Nord-Vietnam er vanskelig nok, men å ta rotta på en hel russisk armè i Afghanistan, det er sterkt gjort.

Å ta opp arven etter Rambo er derfor ingen enkel sak, og inntil nå er det vel heller ingen som har klart det. Det har faktisk gått så langt at Sylvester Stallone selv har varslet at han ser seg nødt til å ta lage en ny Rambo-film.

Nå kan det vise seg at han kanskje allikevel kan slappe av. En ny "Rambo" har nemlig dukket opp på kinolerretet, og selv om vi nå skriver 2007, så er det ikke umulig at det funker like bra.
Det eneste som trekker litt ned er selve navnet. "Rambo" er blitt et begrep, og er et navn de fleste har et forhold til.
Den nye Rambo heter Bob Lee Swagger, og det er vel ikke et skikkelig heltenavn. Det minner vel mer om en hillbillytype fra The Simpsons, men faktum er at Bob Lee Swagger kunne vært Rambos ukjente tvillingbror.

I den nye filmen "Shooter" spiller Mark Wahlberg krigsveteranen Bob Lee Swagger. Han har sluttet som snikskytter for den amerikanske hæren etter at han ble sviktet under et oppdrag i Etiopia. Men akkurat som John Rambo er han fortsatt en stor amerikansk patriot.
Så da Danny Glover dukker opp og vil ha hans hjelp til å beskytte den amerikanske presidenten mot et attentat, sier han seg snart villig til å ta oppdraget.

At oppdraget snart viser seg å være designet for å sette Bob i saksa, gjør at han må bruke alt det han har lært under sin tid i spesialstyrkene for å redde seg selv. Å redde seg selv er derimot ikke nok, en ekte actionhelt tar hevn. Blodig hevn. Og Bob Lee Swagger står ikke tilbake for noen, ikke engang John Rambo, skal det snart vise seg.

Å se"Shooter" var gøy. Den var så ulik alle andre filmer jeg har sett på kino de siste årene at det var direkte herlig. "Shooter" var rett og slett en skikkelig 80-tallsfilm i moderne innpakning. Likhetene med Rambo var slående, og det gjorde det hele bare enda kjekkere. Film trenger ikke alltid være så forbaska smart, av og til er det tøft å se en god gammaldags actionhelt i fri utfoldelse, uten tanke på at han bør opptre politisk korrekt.

Så får det bare være at enkelte ting i ettertid virker litt søkte, og at du ikke helt skjønner hvordan enkelte ting gikk til. Logikk er viktig når man ser film, men noen ganger er det litt kjekt å kunne lukke det ene øye, og bare kose seg med heltens fantastiske evne til å ta rotta på skurkene.

Jeg gleder meg allerede til Shooter 2.

You'll never walk alone,
bsd121

Seier for Vandelay. Hva med Viking?

Det er ikke mye som slår følelsen av å se laget ditt vinne en fotballkamp. Samtidig så er det heller ikke så veldig mye som kan få deg i dårligere humør enn å se at laget ditt taper.

Å se Liverpool spille mot Fulham igår var fælt. At Rafael Benitez gjorde 10 bytter fra kampen mot Chelsea på tirsdag, var vel både ventet og forståelig, men det er aldri kjekt å se laget ditt tape. Spesielt ikke når de var bedre enn motstanderen. Å se reservelaget til Liverpool til tider rundspille Fulhams beste lag, var oppløftende i forhold til den skammelige kampen mot Portsmouth forrige lørdag, men det hjelper så lite når gevinsten ble fattige 0 poeng.
Det som derimot gjorde smerten litt lettere å bære var å se Harry Kewell i aksjon igjen. Den stakkars australieneren har ikke sparket en ball siden VM ifjor sommer, og jeg tviler på at det finnes noen spillere i Liverpools historie som har vært mer uheldig med skader enn Harry. Forhåpentligvis får han en skikkelig god sommer og påfølgende pre-season nå, for vi trenger en Harry Kewell i form på venstrekanten.

Med Liverpooltap ble det opp til Vandelay Industries å forsvare æren min i går, og det klarte de med brask og bram. Gutta ga seg ikke før det sto 5-0 på måltavla på Festivus Arena, og det er sjelden kost på de trakter. Killer Kings er nykommere i divisjonen, og noe annet enn en klar seier hadde vært en solid skuffelse, men fotballen er rund og alt kan skje i løpet av 90 minutter. Også i dataverdenen.

Den tyske midtbanekjempen Jürgen Hand er kanskje ikke i sin beste form, men med 2 mål i går, er han Vandelays klare toppscorer med 7 mål i liga og cup denne sesongen. Dermed kan vi trygt si at mannen som ble kjøpt inn på slutten av forrige sesong har vært en suksess.
De andre målene i går ble besørget av veteranen Walter Reitan, forsvarsspilleren Sofus Loebekke og den nyinnkjøpte angriperen Thomas Carlsson. Carlsson ble kjøpt inn for litt over en uke siden da Dominiks Romascenko ble langtidsskadet, og scoret i går sitt første mål for klubben i sin hjemmedebut. Det lover godt for fortsettelsen.
Resultatene i går betyr at Vandelay Industries rykket opp til andreplass på tabellen, bare ett poeng bak Løvegutta. Med en solid målscore på 12-1, og 3 forholdsvis lette kamper de neste ukene, så lover dette bra mht en eventuell tabelltopp.

Med Liverpool i finalen i Champions League og Vandelay Industries med strak kurs mot tabelltoppen i Hattrick, er det bare Viking som ikke helt klarer å få noe suksess hittil i år.
Når jeg sitter og skriver dette er det bare snaue 90 minutter til de tar i mot Odd Grenland på Viking Stadion, og jeg er langt fra overbevist om at de er i stand til å følge opp Vandelay storseier i går. Faktisk er jeg mer bekymret for at de skal gå på samme skjebne som Liverpool gjorde. Et sviende ufortjent og knepent tap.

Heldigvis ser jeg at Uwe Rösler har gjort tre bytter fra fadesen mot Fredrikstad sist helg, og forhåpentligvis vil det være nok til å se et Viking-lag som er i stand til å vinne en kamp.
Søren Berg har vært en skuffelse til nå i år, mens Øyvind Svenning finner på alt for mye rart til tider. At Jørgen Tengesdal er ute, er bare sunn fornuft. Nå for vi bare håpe at Razak Pimpong, Maurice Ross og Thomas Perreira viser seg å holde et høyere nivå.
De er i allefall alle bedre spillere enn de de erstatter.

Jeg satser på en klar 3-0-seier til Viking, men er usikker på om det er hjerte eller hodet som satser.

You'll never walk alone,
bsd121

Reprise

Champions League-finalen for 2 år siden var en stor opplevelse. Sjelden har jeg vært så langt nede og så skuffa halvveis i en fotballkamp. Å se laget mitt slippe inn 3 mål og bli regelrett utspilt i 45 grufulle minutter på Atatürk utenfor Istanbul gjorde direkte vondt, og det ble ikke bedre av å vite at det i løpet av de neste 45 minuttene mer enn gjerne kunne bli enda vondere.

Å gå fra den dypeste avgrunn til den sjuende himmel i løpet av 45 minutter, gjør noe med deg. Det er vanskelig å forklare, og enda vanskeligere å forstå. Men tiden fra Riise's innlegg ble headet i mål av Steven Gerrard til Xabi Alonso satte inn returen fra sitt eget straffespark, og med det utlignet til 3-3, er vanskelig å huske. Jeg minnes at Vladimir Smicer scoret på et langsskudd, og at jeg var sjeleglad at Milan Baros klarte å unngå å bli truffet av skuddet, men alt annet er borte.

Resten av kampen er også en slags dis, og alt jeg husker fra resten av kampen er at jeg så på tv'en stående, og at jeg var utrolig varm. Da seieren endelig var i boks etter Dudeks fantastiske Grobbelaar-show, var det mye skriking og skråling, og da jeg kjørte hjem husker jeg at jeg hadde BBC Radio Five Live på full guffe inne i Mazdaen.

Nå er det klart for reprise. Liverpools fantastiske seier over Chelsea på tirsdag, ble fulgt opp av AC Milan på onsdag. Manchester United ble regelrett ydmyket av kjappe og gode Milanspillere, og det er ikke fritt for at jeg koste meg litt da også.

Liverpool har blitt fryktelig mye bedre de to siste årene. Rafael Benitez har kvittet seg med mange spillere som rett og slett ikke var gode nok, og erstattet dem med spillere som er flere hakk bedre.

Å sammenligne finalelaget fra 2005 med det sannsynlige finalelaget den 23.april er interessant. Mange av spillerne fra 2005 er fortsatt i klubben, men de som er nye har gjort laget mye bedre.

2005 vs Milan: Dudek, Finnan (Hamann 46), Traore, Hyypia, Carragher, Riise, Gerrard, Luis Garcia, Alonso, Kewell (Smicer 23), Baros (Cisse 85).
Ubenyttede reserver: Carson, Josemi, Nunez, Biscan.

2007- vs Chelsea: Reina, Finnan, Agger, Carragher, Riise, Pennant (Alonso 78), Mascherano (Fowler (118), Gerrard, Zenden, Kuyt, Crouch, (Bellamy 106).

Ubenyttede reserver: Padelli, Arbeloa, Hyypiä, Gonzalez.

Finalen onsdag 23. mai 2007 vil derfor neppe bli lik onsdag 25. mai 2005. Liverpool har blitt et mye bedre lag, og det vil forundre meg stort om Liverpool slipper inn 3 mål før pause denne gangen.
Samtidig vil nok neppe Milan undervurdere Liverpool denne gangen. Å møte Liverpool i finalen betyr en alle tiders sjanse for dem til å revansjere det smertelige tapet for 2 år siden.

Når det er sagt, så er det ingen tvil i mitt sinn hvem som vinner. Liverpool klarer brasene og vinner Champions League for 2. gang på 3 sesonger. Resultatet blir 2-0, og det selvfølgelig Peter Crouch og Steven Gerrard som scorer.

You'll never walk alone,
bsd121