Verdens undergang 2

Som en fortsettelse av forrige innlegg kan jeg jo ikke unngå å skryte litt av meg selv. Nei, jeg er ikke særlig miljøbevisst, og har ikke gjort en stor innsats for miljøet. Dessverre. Jeg skulle gjerne vært flinkere, men bortsett fra å sortere søppel, spare strøm og sykle til jobb så ofte jeg kan, så er det forholdsvis lite jeg bidrar med.

Nei, det jeg vil skryte av, er at jeg har lest en murstein av ei bok. 989 sider er ikke hverdagskost selv for en som har lest alle Tom Clancy's bøker om Jack Ryans eskapader i sin jobb for CIA og Amerika.

"Svermen" er skrevet av Frank Schätzing. En tysker som jeg aldri har hørt om før. Jeg er som regel ganske skeptisk til bøker og forfattere jeg ikke har kjennskap til, og spesielt hvis bøkene er tjukkere enn Bibelen, men jeg tok sjansen. Leste jo på baksiden at det var en nordmann som var helten i boka, og vi nordmenn synes jo alltid det er kult å lese hva utlendinger synes om oss.

Den første halvdelen av boka er noe av det mest skremmende jeg noensinne har lest. Over hele verden skjer det merkelige ting og fenomener som ikke kan forklares, og en del forskere begynner å frykte at det man har snakket om lenge er i ferd med å skje. Menneskeskapte klimaendringer har ødelagt miljøet på jorden, og det kan virke som om naturen har begynt å kjempe tilbake.

Hvaler og skjell angriper båter, hummere eksploderer og dreper alle som kommer i kontakt med dem, og nede på kontinentalsokkelen utenfor norskekysten svermer det av til nå ukjente marker. I tillegg er det noe rart som er i ferd med å skje med havstrømmene.

Det hele bygger seg opp mot en skikkelig dommedag, og jeg skal ærlig innrømme at det var ikke spesielt hyggelig å lese om hvordan Stavanger blir utslettet av en voldsom tsunami. Verden har ikke en sjanse, og det hele ser fryktelig mørkt ut.

Siste halvdel av boka er dessverre litt for lang for meg, og det ødelegger litt. Spennende er det, men 1000 sider er mange sider, og selv om det sjelden er lang dødpunkter, så er det uungåelig at man blir litt frustrert over at det skal ta "så lang tid" å redde verden.

En annen ting er jo den litt søkte forklaringen på hvorfor verden er i ferd med å gå under. Nå skal ikke jeg røpe for mye, men "yrr" er vel neppe noe som kommer til å få meg til å bli mer miljøbevisst.

Alt i alt var "Svermen" spennende lesning, og da spesielt de første 4-500 sidene. Hvis du klarer å lese dem uten å bli litt skremt eller oppgitt, da er du en følelsesløs kyniker med større problemer enn jeg orker å gå inn på her.

Ifølge omslaget på boka har Uma Thurman kjøpt filmrettighetene til boka. Nå må vi visstnok vente helt til 2008 til filmversjonen er klar, men det skal bli interessant å se hvordan et amerikansk filmselskap løser denne utfordringen.

Jeg må si at jeg gleder meg litt. Spesielt til å se om Statoil og Stavanger får en like sentral plass i filmen, eller om det hele blir en amerikansk affære. Amerikanere flest vet vel neppe hvor Stavanger er.

You'll  never walk alone,
bsd121

Verdens undergang er nær

Da jeg var liten hadde jeg aldri hørt om klimagasser, ozonlag eller smeltende poler. Verden var skummel på grunn av den kalde krigen, og ikke den varme gjennomsnittstemperaturen.

Nå skriver vi 2007 og det går ikke en eneste dag uten at natur eller miljø blir omtalt og diskutert. Al Gore reiser verden rundt og viser hvor ille det står til med Tellus, og nyhetssendingene på tv rapporter stadig om mer og mer ekstremvær forskjellige steder i verden.

Her hjemme i Stavanger skriver vi 28. mars, og jeg sitter og svetter i sola. Gradestokken viser 17º Celsius, og livet er egentlig ganske herlig.

For en snau uke siden feiret broren min bursdag, og så lenge jeg har hatt ham som bror, og det begynner jo å bli en stund nå, så har jeg forbundet bursdagen hans med sen vinter. At det nå er varmere enn det pleier å være på mange sommerdager, er derfor en smule skremmende.

Hva er det som skjer med verden? Står den ikke lenger til påske? Ikke vet jeg, men jeg ble ikke videre beroliget av å lese at flere og flere kinesere legger bort sykkelen til fordel for bilen.
Heldigvis bor jeg i miljønasjonen Norge. En av de største pådriverne for å redde miljøet. Vel i allefall liker vi å tro det, men faktum er vel at vi er større hyklere enn vi noensinne kommer til å forstå.

Olje og gass er grunnen til at vi er verdens rikeste land, og olje og gass er ikke-fornybare ressurser som er en av hovedgrunnene til den globale oppvarmingen vi er vitne til for tiden. Norge spiller derfor på begge sider av banen, og vi har dessverre scoret flere selvmål enn noen andre i det siste.

Det hjelper lite å sortere søppelet i svarte, brune, grønne og røde søppelbøtter, når det personlige forbruket når nye høyder for hver måned som går, og vi bruker bilen bare vi skal den minste ting.

Nei, det ser dystert ut, men heldigvis så finnes det noen lyspunkter. Leste i VG at vi ser ut til å gå mot den beste sommeren noen sinne. YES!!

You'll never walk alone,
bsd121

Tallenes magi

Jeg skal være ærlig å innrømme at jeg liker tall. Jeg har faktisk alltid likt tall, og de som kjenner meg vet også hvilke tall jeg liker best. Det er nemlig ikke noe jeg prøver å holde særlig hemmelig.

Tallet er 21.

21 har vært mitt favorittall så lenge jeg kan huske. Grunnen er jo rimelig simpel ettersom bursdagen min faller på denne datoen, men opp igjennom årene har jeg funnet ut at 21 har mer med seg enn folk aner.
At jeg i tillegg er født i den tolvte måneden passer meg meget god ettersom 12 baklengs, selvfølgelig blir 21.

Skal jeg ha tall bakpå fotballdrakten min, så velger jeg alltid 21, og jeg skal innrømme at det har hendt mer enn en gang at jeg har heiet litt ekstra på nr. 21 i forskjellige sportslige sammenhenger.

Og det er ikke skkurat snakk om dårlige spillere som har spilt med nr.21 på ryggen heller. Spesielt har italienerne vært glade i sine nr 21. I de siste VM-sluttspillene har Gianluca Vialli (VM 1990), Gianfranco Zola (VM 1994), Christian Vieri (VM 1998 og 2002) og Andrea Pirlo (VM 2006) akslet denne spesielle drakten.
I ishockey er Peter Forsberg kanskje verdens beste spiller de siste årene, og det er ingen hemmelighet at han alltid har 21 på ryggen.

En litt spooky ting er at det ikke er sjelden at jeg har kikket på klokka akkurat i det den blir 21.12 om kvelden, og jeg har ikke tallet på hvor mange ganger jeg laget regnestykker hvor svaret blir 2112 eller 21,12 eller 211,2 eller 2,112. Det er egentlig ganske moro.
Et par ganger har jeg laget matematikkinnføringer hvor alle svarene ble som nevnt ovenfor, og hatt det storlig moro med å rette dem etterpå.

"Alle gode ting er tre" er et uttrykk som ofte er brukt, og samtidig så blir det av flere hevdet at 7 er et gyllent tall (eventyr, dager i uka osv), og da er det jo ikke til å komme forbi at det ultimate lykketallet må være 21. Hvorfor? spør du kanskje. Prøv 3 · 7......

Matematisk er 21 også interessant. Det er med i den berømte Fibonnacitallrekken, der hvert tall er summen av de to foregående (0,1,1,2, 3, 5, 8, 13, 21, 34...).
Det er et Harshad tall, der tallet er delelig på summen av sine siffer (21 = 2+1 => 21: 3 = 7).
Det er også et triangulært nummer, dvs at det kan lages en perfekt trekant av 21 punkter.
21 er også med i Padovan-rekken der hvert tall er summen av de to tallene som er før tallet foran. (1, 1, 1, 2, 2, 3, 4, 5, 7, 9, 12, 16, 21, 28 osv.)
Et annet morsomt fakta er at summen av divisorene til tallene 1, 2, 3, 4 og 5 blir... jepp 21. ((1) + (2+1) + (3+1) + (4+2+1)+ (5+1)).
Har du noen gang prøvd å telle antall prikker på en terning? Hvis ikke så trenger du ikke gjøre det, summen er selvfølgelig 21.

Ellers så lever vi jo i det 21. århundre, og som om ikke det var nok så påstår Duncan MacDougall at menneskets sjel veier 21 gram. Dette kom han fram til ved å veie mennesker rett før de døde og rett etter at de hadde dødd. Spennende.
Hvor mange skudd skal fyres av med en kanon når statsoverhoder kommer på besøk? Ikke helt sikker? Vel, du bør være det nå.
I tillegg må det jo nevnes art "21" også er navnet på et ganske berømt kortspill, som også går under navnet blackjack. Poenget med spillet er å få tildelt kort hvor summen blir 21.

Jeg skal innrømme at de ovenfor nevnte tingene spiller svært liten rolle for mitt valg av 21 som lykketall, men det skader jo ikke å drive litt research.

Det som faktisk er morsomst med 21 er at det dukker opp i utrolig mange filmer og tv-serier. Det er ikke sjelden at hovedperson får tildelt hotellrom nr 21, eller parkerer på plass 21 e.l. Neste gang du ser en film, så ikke bli forundret om tallet "21" på en eller annen finurlig måte dukker opp.

Grunnen til disse håpløse skribleriene er at jeg igår så filmen "The number 23" på kino. Traileren til filmen så kjekk ut, og med tanke på mine egne opplevelser av tallet 21, så tenkte jeg at dette kunne bli ganske artig, spesielt ettersom Jim Carrey spilte hovedrollen. Dessverre ble ikke filmopplevelsen den helt store, og jeg må innrømme at jeg var ganske skuffet da jeg gikk ut av salen.


Triksingen og miksingen med tallet 23 var kult, det var bare det at hele historien som var spunnet rundt denne triksingen ble litt i teiteste laget. Det var noe treigt og dystert over hele filmen, og særlig spennende ble det aldri. I allefall ikke med tanke på at det skulle være en thriller.

Jim Carrey gjør en grei rolle, men historien kommer aldri skikkelig igang, og du blir sittende å lure litt på hva som egentlig er så skummelt. Dystre, mørke og uklare bilder, samt en fortellerstemme som ligger tungt over filmen, gjør det etterhvert til en ganske traurig affære, og det er ikke første (og heller ikke siste) gang jeg går ut av kinoen og lurer på hvordan de klarte å forkludre noe som kunne blitt bra.

Komklusjonen min er derfor enkel, tallet 23 har ingenting å stille opp med i mot 21.

You'll never walk alone,
bsd121

Det nærmer seg

Etter noen lange måneder med regn, snø, kulde og mørke, begynner endelig våren å gløtte litt på døra. Man vet at våren står for tur når ordene "verdenscupavslutning" og "sammenlagtvinner" begynner å prege sportssendingene på radio og tv. Det finnes ikke ord for den indre glede som brer seg utover hele sinnet mitt hvert eneste år når disse ordene nevnes for første gang.

Vår! Det betyr lys, varme og fotball! En gang i tiden betydde det at jeg selv kunne ta fram fotballskoene og fotballen og ta meg en tur på løkka, men det var den gang. Nå er det Viking go de andre norske eliteserielagene som gjelder.

Nå har jeg aldri vært særlig overbegeistret for norsk fotball, og jeg vil alltid hevde at engelsk fotball og Liverpool ligger mitt hjerte nærmest, men så er det nå en gang slik at jeg bor i Norge og Stavanger.

Etter at Viking flyttet fra gamle og ikke så rent lite stygge Stavanger Stadion til nye og moderne Viking Stadion, har jeg hatt min faste plass på tribunen. Felt N, rad 21 og plass 1.
Kanskje ikke den beste plassen, men god og billig nok til at en gammel gnier som meg er fornøyd. Jeg sitter på øverste rad, lengst borte på langsiden og kikker rett ned på femmeteren i bortesvingen. Jeg kan se hele banen, og har i tre sesonger nå lett kunne konstantere at Jørgen Tengesdal overhodet ikke er god nok som høyreback for Viking.

I går var jeg på Stadion for å hente mitt nye sesongkort. Køen i Vikingbutikken var overkommelig, men ventetiden var allikevel litt i lengste laget. Hvorfor er det alltid slik at du har et par fehoder i køen foran deg som bruker så innmari lang tid? Jeg hadde 5 personer foran meg i køen, og måtte vente i 34 minutter. Da min tur kom, så var ærendet utført på 1 minutt og 26 sekunder, og det nye sesongkortet kunne plasseres trygt i kortetuiet.

9.april er ingen god dato i Norges stolte historie, og jeg stiller meg en smule uforstående til at Norges Fotballforbund har valgt å legge årets sesongstart til nettopp denne dagen. Nå har jo Viking fått tysk trener, men jeg håper da inderlig at ikke det er noen sammenheng der.

Personlig har jeg stor tro på at Uwe Rösler kan gjøre en god jobb for Viking. De trenger en yr som kan piske de litt rundt på treningsfeltet, det har vært tydelig de siste sesongene at de andre norske lagene har hatt en helt annen innstilling og treningsgrunnlag enn det de mørkeblå har kunnet vise til. at spillerstallen har betydelige svakheter, er derimot det største hinderet som Uwe står overfor.

Heldigvis kommer Thomas Myhre tilbake til sommeren, men hvem skal stå i mål fram til det skjer? Mattias Asper er i allefall ikke god nok.
Ellers er det betryggende at Maurice Ross har kommet inn på høyrebacken, men verken Thomas Perreira eller Øyvind Svenning har imponert på venstrebacken, og selv om Ragnvald Soma har vært god i midtforsvaret, så blir det spennende å se hvem makkeren blir, og om han holder mål.

På midtbanen har vi gode menn når alle er friske, men hvis skadene melder seg så blir det fort veldig skrøpelig. Og hva med angrepet? Peter Ijeh scoret mange mål ifjor høst, men hvis han blir skadet, så er det ikke mange til å ta over det ansvaret.

Nei, Viking har nok et stykke å gå enda, men noen nedrykksstrid blir det heldigvis ikke i år. Det er jeg ganske sikker på.

Alltid kjekt å tippe tabeller, og her er mitt stalltips for sesongen 2007:

1. Rosenborg
2. Brann
3. Lillestrøm
4. Vålerenga
5. Lyn
6. Viking
7. Stabæk
8. Start
9. Fredrikstad
10. Sandefjord
11. Tromsø

12. Odd Grenland

13. Strømsgodset
14. Aalesund

You'll never walk alone,
bsd121

Liverpools problem

To kamper. To tap.

Det er fasiten etter at Liverpools viktigste uke på lenge. I begge kampene var Liverpool det klart beste laget, og det var tydelig at laget mangler evnen til å avgjøre vanskelige kamper.

At tapet mot Barcelona ikke betydde noe særlig, ettersom man gikk videre på bortemål, er en formildende faktor, men måten man tapte kampen på er en smule bekymringsverdig.

Tapet mot Un***d var verre. Ikke bare var det mot U***d, det var også en kamp som Liverpool dominerte fra start til mål, og som burde endt med utklassingssifre i hjemmelagets favør.
At så ikke skjedde er ikke overraskende, Liverpool har savnet en storscorer siden Robbie Fowler var på topp for 7-8 år siden.

Liverpool har gode spisser, det er ikke der problemet ligger. Dirk Kuyt, Craig Bellamy og Peter Crouch er bedre enn de aller fleste, og vil garantere et visst antall mål hver sesong. Problemet er midtbanen.

Steven Gerrard, Xabi Alonso, Momo Sissoko, Javier Mascherano, Jermaine Pennant, Luis Garcia, Mark Gonzales og Harry Kewell er alle fantastiske spillere, og de fleste lag burde være grønne av misunnelse på oss som har tilgang på slike spillere.
Dessverre har det vist seg at Liverpool sjelden klarer å bruke det overtaket disse spillerne gir laget til å omsette sjanser i tellende mål.

Min spinkle teori er at for mye av arbeidet overlates til de to spissene på topp. Sjelden eller aldri ser vi mange Liverpoolspillere inne i motstanderens 16-meter utenom de 2 spissene. Steven Gerrard kan av og til komme på tunge og aggresive løp framover, men andre spillere som Xabi Alonso, Momo Sissoko, Jermaine Pennant og Mark Gonzales liker seg aller best litt lenger bak på banen.

På den måten får vi aldri det skikkelige trøkket foran motstanderens keeper, og alt for ofte ender det med tamme avslutninger mot en upresset keeper. Når Liverpool allikevel scorer en del mål, så er det en indikasjon på at det skapes veldig mange sjanser. Som regel vinner Liverpool sjansestatistikken med klar margin, men i målprotokollen er det sjelden at differansen er like stor.

For at Liverpool skal kunne være i stand til å avgjøre disse jevne kampene på et tidligere tidspunkt, så er det bare en ting som må til, og det er at vi blir mer villige til å sende folk fram og inn i motstanderens 16-meter for å skape trøkk.

Nye spillere er ikke nødvendig for såvidt, men det er ikke til å unngå å legge merke til at verken høyrekanten eller venstrekanten på midtbanen holder samme nivå som den sentrale delen.
Det viktigste er det taktiske, og viljen til å utfordre motstanderen innenfor 16-meteren med mer enn bare 2 spisser.

Un***d scoret et slik mål på overtid mot oss forrige lørdag. Et frispark ble slått inn i feltet, og de hadde 3 spillere som forstyrret og presset Pepe Reina til å gi en vanskelig retur. Den returen tok den fjerde fremadstormende spilleren seg av, og slik klarte de å slå oss uten å ha skapt en eneste skikkelig sjanse i løpet av kampen.

Mot Barcelona ble det skapt flere gode sjanser, men ingen av dem endte i mål, og det til tross for at både Bellamy og Kuyt løp og kjempet til topp karakter. Forhåpentligvis er dette noe også trenerteamet på Anfield har lagt merke til, og jeg er ganske sikker på at Rafael Benitez vil finne en løsning. I enkelte kamper har han jo også spilt med tre mann på topp, og det har absolutt gitt gode resultater.

Nå kan vi bare se i spenning fram mot kvartfinalekampene mot PSV Eindhoven og håpe at målene kommer.

You'll never walk alone,
bsd121

En mørk dag

Livet har aldri vært rettferdig, og den 3.mars er 2007s mørkeste dag til nå.

Samme hvor mye man prøver, så er det alltid noen som skal ødelegge. Noen ganger tolererer du slik oppførsel, men etterhvert blir du ganske møkklei.

Hvorfor er det slik at de mørke kreftene, som igjen er representert ved røde djevler, alltid klarer å ødelegge det som de gode har prøvd å bygge opp?

Lørdag 3. mars vil gå inn i historien som en fæl dag. Det er lite vi kan gjøre med det nå, dessverre. Heldigvis har vi kunnskapen på vår side, og vi vet hva som er sant og rettferdig.

Vi skal få vår revansj. Det kommer til å bli en deilig dag. Det eneste vi kan gjøre er å vente. Vår dag vil komme, og da er det ingen som vil huske 3.mars lenger. Da vil det bare være fryd og glede, og ingen sorg.

You'll never walk alone,
bsd121

Ukas kommentar

Engelske fotballfans er jevnt over morsommere enn norske fans, og noen av sangene og kommentarene de kommer opp med på kampene er fantastiske.

Paul Konchesky spilte i mange år for Charlton Athletic, og personlig må jeg si at jeg aldri ble særlig imponert over hans egenskaper på den grønne matta. Nå skal det sies at Svein Gøran Eriksson faktisk tok ham med i flere landslagstropper, men det mener jeg bestemt sier mer om Eriksson enn om den tidligere Charlton-backen.

For et par år siden solgte Charlton Konchesky til London-nabo West Ham United, og heller ikke her har vel Konchesky blendet noen med sine fotballferdigheter. Derimot hadde Charltonfansen det fryktelig gøy da Charlton møtte West Ham til kamp for ei uke siden.

Ikke bare var de vitne til at guttene deres tok en sjelden 4-0-seier, men de fikk også sjansen til å mobbe Konchesky litt.

"Are you Britney in disguise?" sang de av full hals, og det slår de aller fleste "Judas"-ropene som vi er litt for vant til å høre på norske baner.

   

You'll never walk alone,
bsd121